DOI article:
Korsvold, Per: Maleren fra Jölster
DOI Page / Citation link:https://doi.org/10.11588/diglit.48052#0195
Nikolai Astrup: I haven, tilh. fru Engel Astrup, Jolster.
kan fole, at det er noget intimt oplevet i et billed, som
er av den gode kunst.” — I disse jonsokbål moter vi for
forste gang ilden som det rene, hete vesen og flammene som
dets diabolske yngel. Her optreder Astrup tidligst som fol-
kelivsskildrer, og her gir han store, ofte monumentale utsyn
over jolsterbygdene omkring det 40 kilometer lange vann med
de mektige overrakende f jell og den majestetiske Jostedalsbræ.
I det Jonsokbål som P. W. Johannsen har gitt en utmer-
ket farvereproduksjon av står ilden og landskapet monumen-
talt sammen. Menneskeklyngene står anspennt og trollbun-
net i flammeskinnet, som overværer de en hbitidelig autodafe.
I motsetning til denne dramatiske scene skildrer han i de
andre Jonsokbål som oftest folkelivet, som det udfolder sig
med fest og giede, spill og dans rundt bålene.
Jonsokbål 1912 (tilh. Konsul Joachim Grieg, Bergen) er
et hovedverk i hans folkelivsskildring. Her sitter spilleman-
nen “Bendik Johannes” med felen og springaren går lystig
over marken i forgrunnen. Kvinnefiguren i hoire side av
billedet er en besvangret pige, som ikke får være med i
leiken.Til hoire i mellemgrunnen lyser ilden over en klynge
betagne tilskuere, og en del ungdommer som svinger med
armene og synger i henrykkelse over ilden og våren. Dalen
er nygron med blomstrende rogn, mens sneen ennu ligger
og lyser i fjell og skårer.
Folketyper og optrinn har Astrup forøvrig skildret utfor-
ligst i træsnitt og illustrasjoner til Kincks noveller. Kinck
er en enestående skildrer av natur og folkeliv på Vestlandet.
Fra unge år av kunne Astrup flere av Kincks rike og kolo-
ristisk fine naturskildringer utenat. Det blev rene åpenbarin-
ger av mennesker og miljo, når Astrup gikk til arbeidet med
å illustrere Kincks noveller. Den avklarede menneskekunn-
skab, den fine ironi, den foridsende humor og den innerligste
innfolelse i miljoet og landskapet er her forenet. Bonde-
Breughel og Goya er her hans åndsfeiler.
Den friskeste og skjæreste poesi finner man i hans farve-
træsnitt. De minner i raffinert teknikk om de beste japanske
frembringelser på området, men er dypt hjemmebundne med
fine lyriske eller monumentalt episke uttrykk for det blom-
strende Jolster.
Astrup viste også i nogen arbeider, at han som ingen
annen kunne omplante bibelske beretninger på den hjemlige
grunn. På minneutstillingen var scenen i Getsemane have
med de sovende disiple, Jesus og yppersteprestens drabanter
på en gripende måte henlagt til et Jolsterlandskap. Paa
loftet i den gamle prestegård så jeg engang “Faraos datter
finner Moses” — et utkast som jeg ikke har set igjen. Der
var engang planer oppe om, at Astrup skulde gi oss en bil-
ledbibel -— han var mannen, som kunne ha gjort noget stort
107
kan fole, at det er noget intimt oplevet i et billed, som
er av den gode kunst.” — I disse jonsokbål moter vi for
forste gang ilden som det rene, hete vesen og flammene som
dets diabolske yngel. Her optreder Astrup tidligst som fol-
kelivsskildrer, og her gir han store, ofte monumentale utsyn
over jolsterbygdene omkring det 40 kilometer lange vann med
de mektige overrakende f jell og den majestetiske Jostedalsbræ.
I det Jonsokbål som P. W. Johannsen har gitt en utmer-
ket farvereproduksjon av står ilden og landskapet monumen-
talt sammen. Menneskeklyngene står anspennt og trollbun-
net i flammeskinnet, som overværer de en hbitidelig autodafe.
I motsetning til denne dramatiske scene skildrer han i de
andre Jonsokbål som oftest folkelivet, som det udfolder sig
med fest og giede, spill og dans rundt bålene.
Jonsokbål 1912 (tilh. Konsul Joachim Grieg, Bergen) er
et hovedverk i hans folkelivsskildring. Her sitter spilleman-
nen “Bendik Johannes” med felen og springaren går lystig
over marken i forgrunnen. Kvinnefiguren i hoire side av
billedet er en besvangret pige, som ikke får være med i
leiken.Til hoire i mellemgrunnen lyser ilden over en klynge
betagne tilskuere, og en del ungdommer som svinger med
armene og synger i henrykkelse over ilden og våren. Dalen
er nygron med blomstrende rogn, mens sneen ennu ligger
og lyser i fjell og skårer.
Folketyper og optrinn har Astrup forøvrig skildret utfor-
ligst i træsnitt og illustrasjoner til Kincks noveller. Kinck
er en enestående skildrer av natur og folkeliv på Vestlandet.
Fra unge år av kunne Astrup flere av Kincks rike og kolo-
ristisk fine naturskildringer utenat. Det blev rene åpenbarin-
ger av mennesker og miljo, når Astrup gikk til arbeidet med
å illustrere Kincks noveller. Den avklarede menneskekunn-
skab, den fine ironi, den foridsende humor og den innerligste
innfolelse i miljoet og landskapet er her forenet. Bonde-
Breughel og Goya er her hans åndsfeiler.
Den friskeste og skjæreste poesi finner man i hans farve-
træsnitt. De minner i raffinert teknikk om de beste japanske
frembringelser på området, men er dypt hjemmebundne med
fine lyriske eller monumentalt episke uttrykk for det blom-
strende Jolster.
Astrup viste også i nogen arbeider, at han som ingen
annen kunne omplante bibelske beretninger på den hjemlige
grunn. På minneutstillingen var scenen i Getsemane have
med de sovende disiple, Jesus og yppersteprestens drabanter
på en gripende måte henlagt til et Jolsterlandskap. Paa
loftet i den gamle prestegård så jeg engang “Faraos datter
finner Moses” — et utkast som jeg ikke har set igjen. Der
var engang planer oppe om, at Astrup skulde gi oss en bil-
ledbibel -— han var mannen, som kunne ha gjort noget stort
107