Samleren: kunsttidsskrift (8.1931)

farvene bunnet til virkeligheten i hans Jblsterlandskap, til det
atmosfæriske og jorden med alt hvad deres var inn i de uhånd
gripelige stemninger og de fineste og vanskeligste nuancer.
For ham var det å opnå naturens liv langt mer enn kom-
posisjonellt anlagt farvefordeling og billedbygging. Han
gikk utenom de regler nogen av hans samtidige malere og
kritikere vilde opdra for ham. Og hadde han ikke det gjort,
hadde der ingen Astrup vært. Han formådde å bruke sine
egne regler. Noget av det vesentligste i hans metier forklares
ved dette, at han ikke vil omskrive eller komponere et motiv,
som har grepet ham. Han lar det stå, som det står i virke-
ligheten. Og så treder han til med sin kunst og blåser liv i
virkeligheten, således at vi på samme tid får et virkelighets
og stemningsmaleri. — Denne kunst er selvlært, men den er
stikk motsatt av hjelpelos. At hans farver kan gå ut over
den tradisjonelle koloristiske kultur og få karakter av egen
opfinsomhet, viser hans selvstendighet og hans nuancerings-
evne i behandlingen. Fremgangsmåten har forbvrig mange
analoge tilfælle i kunsten. Således forsvarte Sisley kunst-
nerens rett til å la behandlingen gå ut over regiene: “Å kunne
meddele kunstverket liv er absolutt betingelsen for den
kunstner, som med rette skal bære dette navn. Det er kunst-
nerens grepethet, som gir liv, og det er denne grepethed,
som igjen griper beskueren. Og skbnt en landskapsmaler bor

bevare herredømmet over håndteringen, bor behandlingen
i visse tilfelle av sterk grepethet meddele beskueren den
samme bevægelse, som maleren har følt.”
Der har også været innvendt, at han tar formeget med i
sine billeder av våren og blomstringen, og at de på den måte
biir for brogede. — Det er sannt, at Astrup kan ha van-
skelig for å toile sin rikdom — like sannt, som at han kan
tbile den på en mesterlig måte. Men for øvrigt er det jo
ved denne fylde, denne rikdom på blomstrende liv, at han
liksom FraAngelico formår å gi uttryk for naturens over-
jordiske giede. Som i all gotisk stemningskunst er det fler-
tydige og uberegnelige i billedet et produkt av kunstnerens
natureli og oplevelse — og aversjon mot det enkle.
Som gutt forsokte Astrup å male en oplevelse i et billed
av jonsoknatten med brennende bål. Siden blev jonsokbålet
et motiv, han gjentagne gange vendte tilbake til. Formålene
var så forskjellig som billedene. Her sbkte han å finne ut-
trykk for det gamle hedenskap og den urreligion, som han
omtaler i et brev til borgermester Aslaksen, hvor han også
sier: “denne sagnrike jord, disse ofte rå farver har mer verd
for min kunst enn som objekt for mine billeder”. Og hvor
han videre har den uttalelse: “Kunst ligger ofte utenfor de
rent maleriske begreper — det er mystikken, kunstkjenne-
ren foler det instinktmessig, når han står overfor det. Han

106