Samleren: kunsttidsskrift (7.1930)

Skitse til Messelok.cn. »Jesus Velsigner
de små barn.«



Skitse til Koralboken. Tilhorer Nasj onalgalleriets
håndtegningssamling.

sine tanker, alt hvad hun vil gi uttryk må hun tvinge inn
under materialets og teknikens ubønhørlige krav. Det er
den skjærsild alle som arbeider i dekorativ kunst må igjen-
nem, til fald eller til oprejsning. For hende er det blitt til
opreisning. Hun hadde ingen anden vei å gå.
Hvor er ikke hendes kunst blitt luttret gjennem årene. Se
de første kompositioner hun gjorde i 16-års alderen, hvor
figurene boltrer sig i hinanden, tøilesløst og uryddig, men
allerede de fyldt av eksplosiv indre kraft, og se så de mod-
ne, klare og bevisste kartoner til Trefoldighetskirkens glas-
malerier, hvor tanken og opbygningen følger hinanden i
fast stigning og monumental form uten at oplevelsens frisk-
het og stemningens fylde har lidt ved det.
Det er som de bånd, rammen pålægger hende, bare sti-
mulerer den kompositionelle evne. Vinduets mål og form,
den kolde, uoverstigelige, arkitektoniske innfatning og jern-
sprossenes plass biir for Frøydis Haavardsholm stærke
krefter som hun gir sig inn under med glæde og tar i sin
tjeneste utvungent og selvfølgelig. Jo mere vrien og vrang
rammen er, des mere fryder hun sig, fordi flåtens fyldning
og massenes dynamiske fordeling vokser organisk ut av
rammens form og fordi det er den som sætter den dekora-
tive fantasi i sving. Netop i dette viser hendes nære slek-
skap med gotikens store kunstnere sig sterkest, og jeg kan
ikke tænke på Frøydis Haavardsholms kunst uten at et re-
lief fra Nidaros domkirkes skib stiger frem for mit blik,
engelens kamp med dragen i et av buefeltene under triforie-
båndet. Alt er her bestemt av feltets form, rytmen, stillin-
gen, draperiet, lansen og hele kompositionens fabelaktige
spennstighet og livfulde bevægelse. Slik skal dekorativ
kunst være. Da biir det som musik. Bundet av strenge ge-
ometriske former, men styrket og strammet av dem, og dog
frit og utvungent i kunstnerisk utfoldelse.
Og slik biir det med alt, Frøydis Haavardsholm tar i.
I kartonene til Trefoldighetskirkens glasmalerier tar evan-
gelistfeltene form av vinduesbuen, og mandorlaens undre
kant gir nøklen til de øvrige felters begrensning. Særlig
sterkt biir dette merkbart i det gamle testaments hårde
siksakdannete border, som netop ved denne strenghet får
en symbolsk betydning. Den knekkete linje danner her ut-

gangspunktet for de enkelte kompositioners konstruktive
opbygning. Klippen som Moses står på bygger på de dia-
gonaler som innfatningen gir, og de tre triangler som av-
slutter feltet fyldes av Moses’ hode i mitten, den opløftede
venstre hånd og lovens tavler. I scenen med Abraham ne-
derst i samme vindu fyldes trekantene av telttakene, der
løfter sig som baldakiner over menneskegruppene. Overalt
møter vi denne selvfølgelige tilpassning til den givne form.
Den lekende lette evne til at finde sig tilrette med de giv-
ne forhold går også igjen i hele hendes merkelige kirkelige
bokkunst. Jeg tar et eksempel fra alterboken, initialet N
ved »Hjemmedåb«, hvor de to børn, et større og et mindre
fylder feltet under diagonalen, medens den velsignende,
glorieprydete figur sitter i det øvre felt, en sjelden fast og
helstøpt komposition, hvor de vertikale og skrå linjer dan-
ner det mest harmoniske samspil. Eller det store Æ ved
»Gloria«. Den knelende engel hviler høire arm mot bok-
stavens overkant og løfter basunen med den venstre i skrå-
strekens forlængelse, mens likevekten opnåes ved det frem-
strakte venstre ben. Denne bevisste triangelopbygning er
i det hele tatt meget fremtredende i Frøydis Haavardsholms
kompositionsteknik. Med voldsom intensitet gjør den sig
gjeldende i den gode hyrde som seirende trer løven under
føtter i koralbogen, i mine øiner noget av det bedste, hun
hittil har gjort.
Den monumentale kraft og arkitektoniske strenghet som
lyser ut av Frøydis Haavardsholms kunst er et meget væ-
sentlig moment, når man skal bedømme den innsats hun
allerede har gjort i norsk dekorativ kunst, og jeg har gjer-
ne villet hefte mig litt ved disse egenskaper fordi vi så ofte
ser, hvor de tilsidesættes i vore dager. Men det er store
og evigvarende verdier, det her dreier sig om, og som ingen
tid ustraffet kan sætte sig ut over. De er hevet over tid og
sted.
Og fordi Frøydis Haavardsholms kunst har så meget av
dette, får den noget kosmisk over sig, noget ute fra sfæ-
rerne, som bidrar sit til at hendes kirkelige kunst biir en
apostolisk forkyndelse.
Harald Aars.

174