Samleren: kunsttidsskrift (4.1927)

NICOLAI ASTRUP
Den zzng^ zzor^/zc ATzz/zsf/zzsforzAr/?/* Frzz Afzz^zz/zz/d Ødvzn ^zy^ zzzezf zfgzz z/azzs/re /frzYz'/z'cz
/ø rgc /z B zz L zf zz /2 /) vz/ 2 z/czz /zy^ Azzrg'zzng* /zo^zZa Bzz /zz / e re /z ^ Læsere zz yzzzzr zzzz?z/ y/zg*re
/zorsL /<zzzzs^ og z'zzzf/ezfer zzzezf e/z O/zzYo/e o/ Mn/ere/z og Leg/zere/z L/zco/oz i4sfrzzg.

Y ICOLA! ASTRUPS kunst-utvikling kann ikke sees
j i forhold til de retninger de franske skoler av den
I sidste menneskealder har fremkaldt i norsk ma-
JL Y lerkunst. Mere enn Edvard Munch har Astrup
stått isoleret og han vil vanskelig komme til å danne noen
skole. Når Astrup allikevel står som en av våre første kunst-
nerpersonligheter, og når han vil bli stående efter at sko-
ler og retninger forlængst er ut-
krystaliseret, — s!å skyldes det
ikke hans påfallende eller nye
motiver, det har ikke sin grunn
i noen revolutionær koloristisk
opfatning eller en tilbakevenden
til skulpturelle og linjære som
maleriets vesentlige uttrykk, det
kann ikke begrunnes med origi-
nale kompositioner eller sær-
egenhet i gjengivelse av former.
Men det er fordi Nicolai Astrups
arbeider altid har liv fra hans
inspirations heteste e/rs/ase, og
derfor bestandig vil være uttrykk
for et intenst og voldsomt kunst-
nersinn.
På de trangeste gårdene mel-
lem fjellene i norske vestlands-
fjorder, der har jeg truffet men-
nesker, hvis sinn er blitt sprengt
til vanviddet i det sterke følel-
sesopbrudd våren vekker hos
dem. Usikker is på fjordene og
bløt sne i fjellene kann i måne-
der ha stengt for samkvem med
andre mennesker og for postnyheter. Så kommer den milde
sydveststormen inn til dalen og i et nu er villskapen løs i
fosser og elver, og før bonden får tenkt sig om, ligger et
yrlett bjerkeslør opefter svarte fjellveggen, eller det ryker
guldgrønt av bjerketopper mellem mørke furuer. Intet
vårgrønt har det glitrende, tirrende, mette solgule i sig som
småbjerken på vestlandet. Men i fjellhøidene ligger sneen
tung og evig, og solen legger lyse sletter over viddene der-
oppe. Dette enda å være i vinteren, men merke våren ryke
frem, hastig, hissig og blennende, det vekker de voldsom-
me, overgivne stemninger, som særpreger vestlendingens
gemyth lenge efter at han er løsrevet fra sitt miljø. Selv
den mest tunge og gnavne, gamle svekling biir vilt over-
given og lattermilt snakkesalig, når våren setter inn. Og
selve denne voldsomme sindsoplevelse i naturens forvand-
lingstime, den er den inderste nerven i Astrups kunst; den
er styrken i hans diktersinn som vi kjenner det fra hans
malrier, hans træsnitt og akvareller.
Vestlendingens sinn er dobbelt; det har den yre svimle-

evnen, denne sanseløse trang til henrykkelse, men langt
inne i sjælen ligger en altid våken virkelighetssans; for
dette menneske som glemmer sig bort i vårens rus, det er
det samme som ham der bor under fjellveggen, der hvad
dag det skal være kann rase og begrave hans gård og
grunn. Netop derme dobbelthet, denne opblussen og så det
nøktert iaktagende, virkelighetsblikk, denne er det som gir
nøklen til det mys//sÆ-rcman//-
sÆ<? vi /ø/er i Astrups kunst,
selv om vi /enÆer os frem til at
form, linje og farve er enkel og
naturtro som hos de kjøligste
realister.
Det, som skiller Astrups no-
/nr/ø/e/se fra vårt landskapsma-
leris geniale grunnlegger J. C.
Dahl, hvis friske farvebehand-
ling og naturtro realisme dan-
skerne kjenner, — det er denne
trang til å utbore bunnen av sitt
eget følelseslivsinnhold, eventyr-
ligheten. Denne Astrups natur-
følelse svinger fra now/smen i et
billede som »Gutten ved kver-
nen« til na/n/æAs/asen i »Jøister-
landskapet«. Det første kann
ikke gjengis, fordi karakteristik-
ken ligger i de mange åpne,
sterke farvene. Motivet er små-
gutten som med faren for første
gang er nådd kvernen i den ville
fjellkløften, hvor stenur og løv-
busker og fosser ligger i et rot.
Det er skabelsen i barnesinnet, Astrup har gjengitt, virkeiig-
hetens faktiske stoff er opløst i barnefornemmelsene som
intet assosiativt helhetsbillede har i sitt forestillingsinnhold.
Alle detaljene ligger der, klare, uten overgang og sam-
menheng. For å gi inntrykk af »Jølster-landskapet«, hvis
motiv er Astrups egen hjembygd, må jeg igjen tilbage til
Vestlandsvåren. Første gang man kommer ut i vårnatten
biir man skrekkslagen; lenge biir man stående som lam-
met, inntil man biir klar over omgivelsene og kan forbinne
intrykkets enkeltheter med bygden, som den lå der i dags-
lyset. De vel dige snefjellhøidene er veltet like nedpå én,
fordi skråningerne med furu og nakent gråfjell er glidd
inn som mørke. Men bjerken ryker som en hvitgrå tåke.
Etsteds i halvlyset ligger en blågrønn slette, underlig tung
og våt i farven; det er de dyrkede engene. Så disse gule
soleiene. Man får dem aldrig fra sig når man har sett hans
billede. Ellers kommer Astrup ofte tilbake til møtet -mellem
evig vinter og vårliv som motiv. Det store kolde isødet
og så »hasselrakelens« støvlette brune blomster. Det


7Y<Bs;nY.

75