Samleren: kunsttidsskrift (4.1927)

N/co/a/ As7r;;p.-yo/s/^r-/;;nt/s/i:ap 7/*æ^;z///7n/Tcr
7///;. LcAr^r //øs?, O^/o

A'/co/a; As/rap; „BaM^a son? /coaz /// 7//a;a?cr;7e". 7^a/a^
77//;. 7^/ir/or 7Vøs/, Os/a



isgrpnne over innsjøene og det hvide og blågrå i sne-
fjeilene.
Danskerne kjenner Kitteisens groteske humor, som kann
ta folkiorens mest elementære grunnbestandele, trolltdiet,
og iege heie dramaer. Det er iangt fra denne tii Astrups
/mmcr, som er mangestrenget og som til tider, f. eks. »Buk-
læn som kom til Himmerike« kann være nesten av sym-
bols/r art. For å forstå den i sisst nevnte tegning må jeg
for enkelte danskere nevne at gjeten er en godslig, klok

/V / c o / K Z A s / r a p ; 77aas&d/. /Wa/cr/

A'/ca/a/ As/rap; 77assa/raAr/ar. Aia/f/7

onrgangsven av vestlendingen, og minne otn hvorledes ban-
der der vest ser gjetene som yrsmå flekker oppe i de stejle
fjellveggene, men hvorledes de misliker at gjetebukken over
alt i verden elsker å liste sig ned til bygden og gnave bark
og unge grener av et slikt frodig, ungt pæretræ.
Som tegner og dermed som folkelivs-skildrer har
Astrup arbeidet meget sammen med Nans Æ. Åh'nc/r; en
bunke av dennes noveller er blitt illustrert av Astrup —,
man husker epletyverier i vårnatten, og man minnes kjpring
i isvinter og måneskinn, men man glemmer aldrig situatio-
ner, hvor det rpber sig det halvklare middelaldersinn den
avstengte bygd har mange av, sterkest inntrykk har man
av naturmystikken der er ét med individet. I forbindelse
med dette er malerier med motiv som »St. Hansbål«. Ingen
har i norsk kunst gjengitt ilden i farver som Astrup har
det. Farven i hans St. Hansbålsflammer har en pågående
kraft og en rå primitivitet som tar bort all den idyl) og
poesi éns forventning tyller en med og lar én stå der
foran selve den urkraft flammene slår ut fra.
Magn/n'M 0(Mn.

(

/6