Samleren: kunsttidsskrift (4.1927)

fjelluftens lette, halvvåkne hvile falle på. I månenatten har
han vandret i fjellet, hvor former opløses og hvor linjene
giir ut i halvmørket, mens renlaven vokser til lysende fel-
ter, mossskrenter skinner frem som store puter av fløil, og
frodig gress i fjellrevner urolig løfter sig i måneglansen, i
et virvar løfter det sig alt for synet hans. Man kan føle
hjertet banke og feberen ta én, slik en natt på vidden,
når fjellet biir fremmed, biir bare farvete urosflekke om
én. Dypt nede etsteds biir
det blåsorte fjellvannet til
en avgrunn. Av fotlagets
raslen i tør mose, farer he-
ster skremt avsted, som lyn
opefter bratte høiden. Man
må finne sig selv, må hvile
ut efter vandringen, og da
samler inntrykkene sig som
Agnes Hjorth har opsum-
meret dem i guttens bak-
grunn, der er samme Stem-
ning i hans ansikt som i
den sammendiktede bak-
grunnen. Denne impulsivi-
teten i det koloristiske an-
legget finner man også i
det eneste arbeidet Bjarne
Amss har med på utstillin-
gen, der er noe trotsig ube-
visst i det uvorne strøket
hans. I >en studie« har han
ved å gripe gutten i en ne-
sten lammet urørlighet, fått
karakteriseret hans kasten-
de, blygselstunge måte å
bevege sig på. Han står Re-
vold meget nær enda. Den
yngste af de unge, Benfar
AnA'e, står sin mester, Re-
vold, nærmest i efterlikning,
men der brenner meget i
ham, synes jeg, og gad vite
.om hans koloristiske talent,
når han finner sin egen vei,
da ikke vil bh båret av et glødende, digterisk sinns syner.
Det er tidlig å si det, og meget sagt, men man fristes
dertil.
Det var Æn'A fVerensAfoM ungdommen avløste, når de
nu midt i mai rykket inn i kunstforeningen. I en tid hadde
han optalt alle salene med den store retrospektive utstil-
lingen kommet hjem fra Sverige. Den karakterfaste ung-
dommen, som i ottiårene førte an i kampen mot samme
forening, hvor grettent legmannskjønn med en rødsøt, tysk
snak holdt hans talentfulde kammerater utestengt, — hatn
ser vi unge av idag enda op til i Werenskiold, og vi glem-
mer, at han tyller sine 72 år. I et halvt århundrede hat-
norsk kunstliv hat en høvding i Werenskiold med hans
dype sinns likevekt, med hans uopslitelige friskhet i syn
og i dømmekraft. I Danmark, hvor kunstlivet i århundre-
der har hat sin centralisation og den støtte et riksbegreb
er, vil man vanskelig kunne forstå for et uegennyttig slit,

for et fond av personlig kraft en mann som Werenskiold
har måttet ofre for at vårt kunstliv kunde få den praktiske
nødvendighet som et hovedstads-publikums forutsetninger
og oprettelsen av de forskellige kunst-institutioner er. Det
samme gjelder pionærer som Andreas Aa&erf/; og jens
7'Ad's. I fem århundreder grodde våre store talenter inn
med sin avstengte dals eller bygds kultur, og ofte brente
geniale krefter inne. De som nådde ned til det danske cen-
trum og fikk støtte i dansk
itmfølingsevne og forståelse
var mere habile teknikere,
glimrende virtuoser, eller
behendige tusindkunstnere,
enn det var hete sintr som
måtte finne sin utløsning i
kunsten. Pro/jcssor Nc/m/R-
fer hadde i sine sisste år,
sotn den omhyggelige gran-
sker og nøkterne viden-
skapsmann han var, fått
samlet ubegripelig med
stoff som bevis for de vel-
dige kreftene som stengtes
inne i dalene og hvis brudd-
stykke-kunst vidner om vå-
re avsides bygders sterke
kunstneriske kultur i de år
landet savnet centralisation.
Som et avgørende dødsstøt
til løgnen om våre døde år-
hundreder og som et akt-
stykke i nordisk kunsthisto-
rie var vi unge meget spent
på en fremtidig offentlig-
gjørelse av disse Vår profes-
sors resultater. Med ban-
kende hjerte og såre sinn
lyttet vi til hans forelesnin-
ger, en eng kreds som vi
var, her hvor kunsthistorien
er ny ved vårt universi-
tet. Så mistet vi ham, og
har ingen til å opta arbei-
det efter ham. Gud give vi hadde en Ba/7 Afarfsen i vår
midte! Med sin utrettelige flid, sin intelligens, sin særprægte
kunstnerevne har Ge/Aard Afnnf/m den sisste menneske-
alder brukt sin skaperkraft til slike verker, som knyttet-
trådene til nutiden fra disse frodige, sterke bygdekulture-
nes kunst, som har røtter helt ned til sagatiden.
Umulig å nevne Erik Werenskiold og hans retrospektive
utstilling uten å ta disse navnene med, uten å komme inn
på disse våre kulturelle vanskeligheter. Ensidig å omtale
norsk kunst av idag for utlendinger, uten å komme inn på
denne energiske, ofte hensynsløse kampen for fotfeste vår
kultur er inne i. Så meget mere som det netop er den na-
tionale høvdingen, vi niøter i Werenskiolds kunst, denne
harmoniske kjempen som i det han skapte altid først og
fremst var sig selv. Nationalitet og naturtroskab var ut-
gangspunktet for Werenskiold i hans kunst, allerede da han
i Mtinchen var i sitt 19ende år. Han svek det aldrig. Men


77//!. JVaf/ona/gYiPer/ef