DOI Heft:
Nr. 7 (Juli 1927)
DOI Artikel:Bukdahl, Magnhild Ødvin: Om norsk ungdom: vår gamle Høvding og melankoliens malerinne
DOI Seite / Zitierlink: https://doi.org/10.11588/diglit.31880#0190
hvad mere er. Han hadde den fornyelsens evne og den selv-
bevaringens konsentration som gjør, at hans kunst har
samme ungdomsfriskheten de sisste årene som den, der
bar ungdomsverkene. »Halvakten« fra hans 20ende år rø-
ber samme jevnheten og den bundne varmen som »Badet«
fra hans 70ende år. De store blonde aktene var det ve-
sentlige fra hans senere år, og så hans symbolistiske bil-
leder, som »Mødrene og de døde Barn«, hvor mødrene
vandrer mot kanten av et fjellstup, mens barnevrimmelen
er sprett i de uldne skyene. Ikke blondheten slog os i
bondebegravelsen, men dets friskhet, bondekarakteristik-
kens sannhet og følelsen av den harmoni, figurer og land-
skap har inngått. Og så portrettene, den objektive grun-
dige forskeren, som er så redd for å røbe sin følelse eller
la modellen bli gjenstann for sin digteriske vision. Imidler-
tid er hans malerier så kjent i Danmark, at jeg ikke skal
gå nøiere inn på dem. Bare føie til, at der var et område,
hvor Werenskiold ikke la beherskelsens bånd på sig, hvor
hans ømme, myke sinn uttrykte sig, hvor hans diktersinn
utfoldet sig. Det var i eventyrtegningerne som er den mest
ekte og sjælsfine poesi norsk kunst eier. Og de er like
kjent i Danmark, takket være den dyktige danske Xylo-
graf /Vendn'/rsen. Men nevne dem i »Samleren« kann jeg
allikevel ikke uten å få takke Kar? Afadse/z, som i Kunst-
skriftet allerede i 1888 skrev disse ord, at »Werenskiolds
tegninger var den norske kunsts største og smukkeste min-
desmerke.«
Kunstforeningens annen store retrospektive utstilling i
vår inneholdt malerinnen KzYy L. Kze/?azz;/,s verker. Hun
var søster av forfatteren Aleksander Kielland og har som
han elsket den lille flatlandsflekken i Vest-Norge, som
heter Jæren. Kity Kielland hørte med til Werenskiolds
studiekammerater i Mtinchen og Paris, og var siden med
i den kunstnerflokken, som sammen med ham slog sig ned
her i østlandsnaturen en tid.
Sitt liv langt var hun ellers uadskillig fra /Varne? Ba-
c/rer, hennes trofaste veninde. Den mandige, resignerte
melankolien var det tunge puls-slaget i Kity Kiellands livs-
følelse. Ikke det drømmesyke, melodiøse søndags-tungsin-
net, sotn gav modetonen til diisseldorfernes stemningsinn-
hold. Men et urefiektert tungsinn som en nesten kan be-
A. /f/e/Za/zc?.- Ly/zgTzez jpg# 7*zz7zp yæt?p/*c/z
tegne som friskt, og som ikke er annet enn selve likeveg-
ten overfor livets kår, bare at den er stemt i en tung, bred
molltone. En slik kunstnersjæl finner man i hennes ver-
ker. Det er naturligt, at det tette blåviolette stemt sammen
med blågrønt under grålige skyer måtte bli de farvene hun
mest brukte. Det er selvfølgelig, hun ikke blev kolorist.
Farvene blev et ledd mellem de andre i gjenspeilingen av
hennes melankolske livsrytme; hun brukte også få farver,
og det var lyset, når dagen slukkes som besst kunde gi
farven den lystonen, som stemte med hennes følelse. De
lange faste linjene, den ensformige tegningen i ofte gjen-
tagne kompositioner blev virkemidler hennes likefremme
natur fant sig hjemme i. Nationalgalleriets 2 veldige torv-
myrs billeder av hende er således ikke Jæren, som man
har o.plevet det i grått og i sol. I disse sortgrå, tunge ler-
reter finner man Jærlandskapet ophøiet, avklaret, det er
det klassiske Jærlandskapet hun har gitt os, med disse
tunge skyenes drift over himmelen, som fikk Georg Bran-
des til å tenke på kulisser for et Dante's helvede.
I Werenskiolds portrett av Kity Kielland finner man
netop den kunstneren, som skapte disse to kjølige, form-
sikre verkene, hvis innhold ikke er annet enn en sterk og
opriktig sjæls ensomme følelse her, hvor livet fører døden
med sig.
Som hun sitter der, fortenkt, med det nesten truende
fugleblikket i de rettskårne ansiktstrekkene, med cigaretten
i hånden, kledt i den rustrøde drakten, får hun os til å
minnes at netop Werenskiold eier hennes »Måneskinn«
over fjordbugten, så fast bygget, og med en nesten vikinge-
aktig mannhaftighet i opfatningen av naturen. Men for-
dyper man sig i hennes arbeider, finner man også det ømme
håndelaget, det skjelver i hennes blomster, hennes eneste
tilnærmelse mot idyllen. Og i »landskapstudie«, tilhørende
Harriet Backer, finnes det kvinnelig ømme, denne er det
tendreste hun har gitt os. Under solen ligger et stengjærde
skrått over en lysgrønn mark, det er gjennemlyst, åndig-
gjort under solens magt, slik at det får en nesten overjor-
disk virkning, ligger skjelvende, levende, blåviolet opefter.
Man glemmer aldrig dette stengjærdet, så uforvarende ømt
er det gjengitt, som skulde kunstnerinnen denne ene gan-
gen ha glemt å undertrykke det feminine i sitt følelsesliv.
Æfagvz/zzY<Y Øcharz.
bevaringens konsentration som gjør, at hans kunst har
samme ungdomsfriskheten de sisste årene som den, der
bar ungdomsverkene. »Halvakten« fra hans 20ende år rø-
ber samme jevnheten og den bundne varmen som »Badet«
fra hans 70ende år. De store blonde aktene var det ve-
sentlige fra hans senere år, og så hans symbolistiske bil-
leder, som »Mødrene og de døde Barn«, hvor mødrene
vandrer mot kanten av et fjellstup, mens barnevrimmelen
er sprett i de uldne skyene. Ikke blondheten slog os i
bondebegravelsen, men dets friskhet, bondekarakteristik-
kens sannhet og følelsen av den harmoni, figurer og land-
skap har inngått. Og så portrettene, den objektive grun-
dige forskeren, som er så redd for å røbe sin følelse eller
la modellen bli gjenstann for sin digteriske vision. Imidler-
tid er hans malerier så kjent i Danmark, at jeg ikke skal
gå nøiere inn på dem. Bare føie til, at der var et område,
hvor Werenskiold ikke la beherskelsens bånd på sig, hvor
hans ømme, myke sinn uttrykte sig, hvor hans diktersinn
utfoldet sig. Det var i eventyrtegningerne som er den mest
ekte og sjælsfine poesi norsk kunst eier. Og de er like
kjent i Danmark, takket være den dyktige danske Xylo-
graf /Vendn'/rsen. Men nevne dem i »Samleren« kann jeg
allikevel ikke uten å få takke Kar? Afadse/z, som i Kunst-
skriftet allerede i 1888 skrev disse ord, at »Werenskiolds
tegninger var den norske kunsts største og smukkeste min-
desmerke.«
Kunstforeningens annen store retrospektive utstilling i
vår inneholdt malerinnen KzYy L. Kze/?azz;/,s verker. Hun
var søster av forfatteren Aleksander Kielland og har som
han elsket den lille flatlandsflekken i Vest-Norge, som
heter Jæren. Kity Kielland hørte med til Werenskiolds
studiekammerater i Mtinchen og Paris, og var siden med
i den kunstnerflokken, som sammen med ham slog sig ned
her i østlandsnaturen en tid.
Sitt liv langt var hun ellers uadskillig fra /Varne? Ba-
c/rer, hennes trofaste veninde. Den mandige, resignerte
melankolien var det tunge puls-slaget i Kity Kiellands livs-
følelse. Ikke det drømmesyke, melodiøse søndags-tungsin-
net, sotn gav modetonen til diisseldorfernes stemningsinn-
hold. Men et urefiektert tungsinn som en nesten kan be-
A. /f/e/Za/zc?.- Ly/zgTzez jpg# 7*zz7zp yæt?p/*c/z
tegne som friskt, og som ikke er annet enn selve likeveg-
ten overfor livets kår, bare at den er stemt i en tung, bred
molltone. En slik kunstnersjæl finner man i hennes ver-
ker. Det er naturligt, at det tette blåviolette stemt sammen
med blågrønt under grålige skyer måtte bli de farvene hun
mest brukte. Det er selvfølgelig, hun ikke blev kolorist.
Farvene blev et ledd mellem de andre i gjenspeilingen av
hennes melankolske livsrytme; hun brukte også få farver,
og det var lyset, når dagen slukkes som besst kunde gi
farven den lystonen, som stemte med hennes følelse. De
lange faste linjene, den ensformige tegningen i ofte gjen-
tagne kompositioner blev virkemidler hennes likefremme
natur fant sig hjemme i. Nationalgalleriets 2 veldige torv-
myrs billeder av hende er således ikke Jæren, som man
har o.plevet det i grått og i sol. I disse sortgrå, tunge ler-
reter finner man Jærlandskapet ophøiet, avklaret, det er
det klassiske Jærlandskapet hun har gitt os, med disse
tunge skyenes drift over himmelen, som fikk Georg Bran-
des til å tenke på kulisser for et Dante's helvede.
I Werenskiolds portrett av Kity Kielland finner man
netop den kunstneren, som skapte disse to kjølige, form-
sikre verkene, hvis innhold ikke er annet enn en sterk og
opriktig sjæls ensomme følelse her, hvor livet fører døden
med sig.
Som hun sitter der, fortenkt, med det nesten truende
fugleblikket i de rettskårne ansiktstrekkene, med cigaretten
i hånden, kledt i den rustrøde drakten, får hun os til å
minnes at netop Werenskiold eier hennes »Måneskinn«
over fjordbugten, så fast bygget, og med en nesten vikinge-
aktig mannhaftighet i opfatningen av naturen. Men for-
dyper man sig i hennes arbeider, finner man også det ømme
håndelaget, det skjelver i hennes blomster, hennes eneste
tilnærmelse mot idyllen. Og i »landskapstudie«, tilhørende
Harriet Backer, finnes det kvinnelig ømme, denne er det
tendreste hun har gitt os. Under solen ligger et stengjærde
skrått over en lysgrønn mark, det er gjennemlyst, åndig-
gjort under solens magt, slik at det får en nesten overjor-
disk virkning, ligger skjelvende, levende, blåviolet opefter.
Man glemmer aldrig dette stengjærdet, så uforvarende ømt
er det gjengitt, som skulde kunstnerinnen denne ene gan-
gen ha glemt å undertrykke det feminine i sitt følelsesliv.
Æfagvz/zzY<Y Øcharz.