Samleren: kunsttidsskrift (4.1927)

tvervegg arrangeret til et hil-
lede, som ikke bare er gatn-
melmodig brunoljet, men
henger der helt kuldende
sort og så kompakt i farve-
fiaten, at årelange tidsrum
kunde ha mørknet det med
ustell. »Vraket« er billedets
navn. — Mellem sorte,
steile fjellvegger ligger et
strannet seilskib op mot
klipperevnene. Inne i tette
tåker aner man bakgrum
nens blå fjelltopp. Foran
vraket ligger en båt med tre
mennesker i. Deres skjorter,
en i zinnober, en i blått og
en i gult, er det eneste, som
bryter de tunge formenes
mørke. Der er fasthet og
rumfølelse i billedet og stil-
ferdig anslår de tre farve-
flekkene i forgrunnen den
uhyggestemningsakkord,
som motivet en Der er
meddelelse i billedet, resig-
neret mandig opfatning av
naturens håpløse luner mot
en liten menneske-skjebne,
som finner sig utvei
n:ot naturveldets drepende
trengsler. Man får en liten
trykt for at nu beretningen,
ja selv anekdoten skal komme som et gjenferd i fotspo-
rene på disse andre traditionene fra forrige århundredes
gry. Mindre reaktionær er dog !Vz7/mEn IVangænsfezz, som
uten å tape sin naturgtedes friskhet i utsnitt av skog og
fjellknatter bevokset med små løvstrær, har detaljeret gre-
ner og blader så han under
bruken av nesten sidestil-
lede brune, gule, ja helt ly-
seblå farver i de tilrundede
bladene får frem en gobbe-
hnaktig, dekorativ virkning
med et klart og rummelig
preg. På den andre siden
er det en reaktionær ten-
dens med tilknytning tilba-
ke i ottiårene, at så mange
av de unge har arbeidet
med portrettet uten typise-
ring eller dekorativ utnyttel-
se av motivet. Leon Æzr<7af
har ødelagt gine gode por-
tretter med en utvandet ko-
loritt. E7sa Lysfarfs røber en
inteltigenspreget, kultiveret
kunstner, som bringer tan-
ken til svensk akademi,
mens Mre/L'ng viser noe

personlig i sin festlige lin-
je, og Hjalmar HaMe ka-
rakteriserer med en bred
pensel. Mellem disse por-
trettene er det på sin plass
å nevne billedhuggeren
EzzderH, hvis »Fristelse«,
en kvinne omslynget av
slanger, var påvirket av
Danmarks geniale billed-
hugger Xaz NzeAse/z. De helt
gamle, fra 80 årenes bryt-
ningstid, hadde imidlertid
også et par representanter
imellem de unge. Der var
flere lyse skovbilleder fra
den gamle AAarz'o Ean/mss.
Vor fremragende kunstner
Eyol/ Eoof, hvem vi skylder
nationale skatter som dob-
beltportrættet Jonas Lie og
hustru, Faræd og flere,
hadde sendt nogen brustne
landskaper, hvor bare mi
famlende, gammel hånd
strøk noget tyndt solgrønt,
grant fornemmet av et men-
neske på gravens bredd.
Det var sorgfult at stå for-
an denne hilsen fra en
døende.
Men vårutstillingen er
som nevnt de unges, og
bare deres prøvesten, hvorfor man går anderledes innstil-
let til denne enn til andre kollektive utstillinger. For hvad
kommer man for uten det å merke puls-slagets hete i ungt
menneskeliv, uten for å nyte ungt sinns kvaler. Og alene
oplevelsen av dette kan i tilfelder avgjøre ens dom om
forventningerne til fremti-
den, man biir i fristelse til å
ta torsoens psyke som et
vurderingsgrunnlag. Det er
kunstnere, som ikke er langt
forbi sitt 20. år det gjetder.
Alan finner uttrykk for Ag-
nes Hjo/7/zs kraftige, umid-
delbare malernatur, hennes
anlegg er utpreget kolori-
stiske, det frodige strøket
hennes forråder et typisk
norsk farveinstinkt. Land-
skaper, en båthavn og et
portrett har hun bragt til ut-
stillingen. Arbeider, som
fengsler, fordi et ungt sinn
bryter med farvestyrken le-
tende efter sin balanse og
sin Stil. Man hadde henne i
det flyktige hennes »Nat på
Fjellet«, hvor unggutten lar


Æynrne Næs;


Ær;'Ar IVere/zsANo/af; 7P2.5

704